Store deler av Sørvestlandet er i disse dager involvert i det amerikanske programmet MIT REAP for entreprenørskap og innovasjon. – Dette kommer som sendt fra himmelen til oss i tidene vi er inne i nå, sier prosjektleder Kjell O. Johannessen. 

MIT rangerer år etter år som det universitetet i verden som scorer høyest på det vi i Norge kaller innovasjon, men som de kaller entreprenørskap. Og hvert år tar de inn åtte storbyer til et program for erfaringsutveksling og kompetansedeling. Kriteriene for å bli med er at næringslivet i byen er kompetanseorientert, og at innbyggertallet overskrider tre millioner mennesker.

– Den siste representerer en klar utfordring for Norge, og er hovedårsaken til at ingen norske byer hittil har vært med. Samtidig er amerikanerne nysgjerrige på oss. Vi skaper resultater som viser igjen i verdensmarkedet, og vi har en unik forretningsmodell i vår flate styringskultur. For å bli med måtte vi komme i mål med størrelsen, og det var da BI-professor Torger Reve lanserte ideen om å samle oss som en stor regional søker, sier Johannessen.

Dermed ble regionene Sørlandet, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal en felles søker, og ble tatt opp. Haugaland Vekst koordinerer arbeidet for Haugesundregionen.

REAP-logo-pattern-copy-2Risikokapital og erfaring
Programmet går over to år og Johannesen understreker at dette ikke er et kurs. Innholdet er lagt opp rundt kommunikasjon og erfaringsutveksling, og det vil være opp til det norske teamet hva de klarer å ta med seg hjem.

– Programmet burde var i ti, kanskje tjue år. Her har vi i Norge utrolig mye å lære når det gjelder arbeid mot gründere, og skal vi gjøre nytte av dette, er vi nødt til å snu en hel kultur. Slikt vil ta tid, sier Johannessen.

MIT har utviklet sitt økosystem for entreprenører etter fem ulike hjelpeorganer:

  1. Det offentlige
  2. Akademia
  3. Virkemiddelapparatet
  4. Risikokapital
  5. Entreprenører

– De to siste er hva som skiller den norske modellen fra denne. For det første har vi alt for dårlig tilgang til risikokapital. Det er lett å få hjelp til å komme i gang i Norge, men hakket videre er det vanskelig å få støtte til. Først når du har vist hva du får til, får man tilgang på kapital. Her finnes et hulrom, og mange gode ideer forsvinner dessverre i dette gapet.

– Videre har vi som har startet bedrift før, altfor dårlig kultur for å stille opp for nye som kommer til. Vi tenker så fort at det vil bli konkurrenter, og konkurrenter er noe dritt, sier Johannesen.

Forskjeller i offentlig arbeid mot gründere
I sommer gjestet en av Obamas rådgivere Norge. Hennes umiddelbare observasjon var måten gründere blir tatt imot på i møte med førstelinjetjenesten i det norske støtteapparatet. 

– Hun stilte spørsmål med at det første vi ber våre gründere om er å gå hjem å lage forretningsplan, prosjektbeskrivelser, handlingsplaner og så videre. Hennes klare formening var at ved å tilby hjelp til dette, ivaretar systemet kreativiteten og skaperviljen i entreprenøren, i stedet for å sende vedkommende hjem med masse oppgaver han ikke kan, forteller Johannessen.

Må skape en vinnerkultur
Sist, men ikke minst påpeker Johannesen en siste faktor som avviker godt mellom den norske og den amerikanske modellen. I jakten på det perfekte fellesskapet, mister vi noen viktige elementer for å lykkes som entreprenører – vi mangler vinnerkulturen.

– Samfunnet må framelske gründere og ikke være så redde for at noen kan komme til å tjene penger. Virkemiddelapparatet vårt støtter opp med penger i starten, men ser man at det er sjanse for å lykkes, må man raskt klare seg selv. Det er mer populært i Norge å vinne i Lotto enn det er å gjøre det godt i jobben. Det er et problem, og det vil bli et problem om vi ikke aktivt går inn for å endre kulturen, sier Johannessen.

Underveis i programmet vil det norske teamet komme med anbefalinger til norske myndigheter om erfaringene de har hentet med seg fra programmet. Målet er å kunne inspirere til et målrettet og langsiktig arbeid basert på nye innspill.

– Timingen for dette er optimal. Vi har en næring som akkurat har mistet 40.000 mennesker. Det kommer til å bli stilt store krav om endringskompetanse, endringsvilje og endringsevne i tiden fremover. Vi er et helt land i omstilling, og vi er avhengige av alle som tør å ta risiko og tenke nytt. Da må vi jobbe aktivt med kulturen vår, avslutter Johannessen.