«I dag går politiet hjem når de kriminelle går på jobb. Jeg vil ha et rullende og tilgjengelig politi. Vi skal ut av kontorene, inn i bilene og ut til folket. Med bruk av tilgjengelig og moderne teknologi skal vi løse publikums behov der de er».

 

Det er liten tvil om at politidirektør Odd Reidar Humlegård har ambisjoner på vegne av norsk politi. Han var selv med på arbeidet med politianalysen som endelig skal behandles i Stortinget.

Vi tilhører et politidistrikt som ble satt «på vent» av den forrige justisministeren, Grete Faremo, tidlig i 2013. Det er en skjebne Haugalandet og Sunnhordland deler med mange andre politidistrikter. Men om det er «business as usual» i hverdagen, bør to års venting på politisk behandling av politireformen være nok.

 

Krevende øvelse

I oktober 2013 gikk høringsfristen for Politianalysen ut. Den er også kalt tiårets viktigste politidokument. Regjeringens forslag til politireform basert på analyseutvalgets arbeid skulle vært lagt fram for Stortinget våren 2014. Det skjedde ikke.

I fjor høst fikk vi høre at saken skulle legges fram før jul. Det skjedde heller ikke. Nå forstår jeg at det ennå vil gå noen uker inn i det nye året før det kommer en proposisjon, og da mest sannsynlig med en meldingsdel. Det blir i så fall en uvanlig konstruksjon i kommunikasjonen mellom regjering og storting. Men det viktigste for Haugalandet og Sunnhordland vil være at det da åpnes for en høring i Stortinget.

Der må selvfølgelig regionene være.

Tidsbruken forteller meg som gammel journalist at denne saken er blitt en særdeles krevende øvelse for både departement og statsråd, og blir det garantert også for Stortinget. Men det er tradisjon i norsk politikk å forankre store reformer bredest mulig politisk i nasjonalforsamlingen. Det så vi i barnehageforliket i 2003, det har vi sett i spørsmål om pensjon og på flere andre områder.

Størst mulig oppslutning i Stortinget er den beste garantien for at slike omfattende reformer står seg over tid.

 

Samarbeidet sprakk

I denne saken har vi sett at regjeringen har hatt problemer med å forankre politireformen også hos egne støttespillere. Kristelig Folkeparti trakk seg i oktober fra samarbeidet om reformen. Det er ingen hemmelighet at det var et av de vanskeligste spørsmålene knyttet til nyorganiseringen – graden av lokal tilstedeværelse – å fjerne et stort antall politi- og lensmannskontorer – som gjorde at samarbeidet sprakk.

KrF sier også nei til ett stort politidistrikt i Nord-Norge, og setter foten ned for forslaget om å overlate til Politidirektoratet å beslutte nedleggelse eller opprettelse av driftsenheter i politiet. Det skal fortsatt være en politisk oppgave å bestemme over politiets tilstedeværelse i et lokalsamfunn, mener partiet.

 

-Bred demokratisk prosess

Arbeiderpartiet har avvist underhåndensamtaler med regjeringen om politireformen. Det gjør at den politiske behandlingen blir mer krevende at også det største opposisjonspartiet inntar en avventende holdning. Jeg har i den forbindelse notert meg en kommentar fra Justiskomiteens leder Hadia Tajik (Ap) i Politiforum 8. desember i fjor:

«Jeg håper regjeringen ikke har låst seg for mye til det de så langt har forhandlet frem på bakrommet. Arbeiderpartiet legger opp til å ha en bred, demokratisk prosess, slik at alle berørte parter kan vurdere helheten i regjeringens forlag og behov».

Også dette peker i retning av en høring.

Jeg tenker altså at politireformen ikke er en type reform som kan vedtas med knappest mulig flertall på Stortinget, og at det vil svekke oppslutningen om både reformen og politiet om ikke også det største opposisjonspartiet på Stortinget stiller seg bak.

Det skal derfor bli svært interessant å se hva som politisk kommer ut av den grundigste analysen som noen gang har vært gjennomført om norsk politi, og personlig er jeg veldig glad for at Stortinget har gjenvunnet sin rolle som politisk verksted. At slike spørsmål ikke blir avgjort bak lukkede dører på møterom 3 på Statsministerens kontor før de går til Stortinget.

 

Grenseoppgang

Jeg har også lagt merke til at enkelte politikere føler behov for å markere en grenseoppgang mellom det som er politidirektørens bord og de fatene han skal holde fingrene unna. Liv Signe Navarsete (Sp) sendte et skriftlig spørsmål til justisminister Anders Anundsen i oktober i fjor der hun ba han bekrefte at Politidirektoratet ikke på egenhånd forbereder strukturendringer, som det heter, men «avventer drøftinger og vedtak i Stortinget».

Alle som er opptatt av denne saken ved at politidirektøren satt i analyseutvalget samtidig som han leder fagorganet som skal sette ut i livet det Stortinget til slutt vedtar. Jeg ser at en politimester nordpå reiste spørsmålet om politidirektøren er inhabil. Jeg tror uansett det politiske miljøet på Stortinget kommer til å følge nøye med på PODs oppfølging av de vedtak som blir gjort, selv om Stortinget formelt sett bare forholder seg til statsråden.

Jeg tenker at her ligger også vår landsdels siste muligheter til å påvirke utfallet av denne prosessen. Haugalandet og Sunnhordland må derfor ikke sitte bakoverlent og innta tilskuerens rolle til hvordan polititjenestene i vår region utformes i finaleheatet. Vi må bruke de muligheter vi har til å påvirke et best mulig resultat.

 

Mer enn et politidistrikt

 Jeg synes det er et poeng i denne sammenheng at HSPD er noe mer enn et politidistrikt, og at utfallet av politireformen kan få store regionale konsekvenser. Haugaland og Sunnhordland politidistrikt er en del av et statlig «lim» som binder sammen ytterområder i to store fylker, og har i så måte samme funksjon som Helse Fonna og Høgskolen Stord/Haugesund.

På områdene polititjenester, i spesialisthelsetjenesten og høyere utdanning har våre to regioner funnet sammen og over år utviklet bånd på tvers av fylkesgrensene. Det er dette samarbeidet som nå utfordres.

Haugalandet og Sunnhordland har et skjebnefellesskap som regionene i midten, et vippepunkt mellom to store dynamiske byområder som kommer oss stadig tettere inn på livet. HSPD er på samme måte en «lillebror» klemt mellom to av landets største politidistrikter.

Går vi ti år fram i tid, er det ferjefri forbindelse fra Nord-Jæren til Haugalandet og Sunnhordland og jeg antar at arbeidet med Hordfast er godt i gang. Det vet også de som tenker strategisk om vår del av landet.

I vår del av landet ser det ut til at Stavanger-regionen kan få et forsprang på Bergen i kampen om innflytelse over Haugalandet og Sunnhordland. Det er ikke bare polititjenestene som i framtiden kan bli styrt fra Stavanger. Høgskolen Stord/Haugesund har fått beskjed om å gå i fusjonsforhandlinger med Universitetet i Stavanger. Ikke med Høgskolen i Bergen eller Universitetet i Bergen.

Nå er heldigvis slik at trafikken gjennom tunneler vanligvis går begge veier. At kortere reiseavstand til storbyene også åpner muligheter for Haugalandet og Sunnhordland. Det må også gjelde på det polisiære området. Dersom HSPD går inn i et større politidistrikt, må man fra Haugalandets side jobbe aktivt for at ikke alt blir sentralisert til Stavanger. Eller Bergen.

 

Alvorlige svakheter

Erfaringene fra 22.juli 2011, Gjørv-kommisjonens rapport og den gjennomgangen som ble gjort av politiet i etterkant, avdekket alvorlige svakheter ved organisering og kvaliteten på tjenestene. Ingen regjering kan unnlate å gripe fatt i dette. Det trenger vi ikke å bruke mye tid på. Det er vel heller ingen stor uenighet om at politiet ikke er godt nok rustet til å møte morgendagens utfordringer.

Det er når det kommer til anbefalingene vi alle utfordres – både i vårt syn på hva politiet skal være og hvordan det skal organiseres. Analyseutvalget forteller oss at vi får et mer tilstedeværende og tilgjengelig politi ved å legge ned rundt 150 politistasjoner og lensmannskontorer over hele landet, veldig mange av dem på Vestlandet og Sørlandet, og kutte drastisk i antall politidistrikter.

De politistasjonene og lensmannskontorene som blir igjen skal derimot oppbemannes, mange med sikte på døgndrift, og politidistriktene skal bli mer robuste med minimumsbemanning på flere fagfelt.

Mange opplever likevel dette som en form for dobbeltkommunikasjon. Politidirektøren svarer at politiet skal ut av kontorene, inn i bilene og ut til folket. Men er det så enkelt at hvis man tar bort administrative stillinger så gir det automatisk flere politifolk i bygatene og i landdistriktene? Hva viser forskning og hva viser erfaringer?

Det sier Politianalysen veldig lite om, så vidt jeg kan se.

 

Partiene om politidistrikter

 Det som synes klart FØR behandlingen i Stortinget, er at det blir færre politidistrikter. Jeg har sett litt på hva de toneangivende partiene sier om akkurat den saken, og Sp ser ut til å være det eneste i denne oversikten som vil beholdes dagens politidistrikter.

   H, Frp, KrF og V: «Regjeringen vil omstrukturere politiet for å skape en handlekraftig og moderne organisasjon som skal bli enda bedre til å forebygge og bekjempe kriminalitet. Dette vil skje ved sammenslåing av politidistrikter til færre og mer robuste politiregioner. Målsettingen med det nye nærpolitiet er at politiet skal være operativt, synlig og tilgjengelig, med kapasitet til å etterforske og påtale kriminelle handlinger». (Sundvollenerklæringen av 07.10.13.)

   Arbeiderpartiet: «Politidistriktene må være organisert slik at de er robuste enheter. Det må tas utgangspunkt i geografi, politiets oppgaver og kriminalitetsbildet. Arbeiderpartiet vil ha sterkere og mer kompetente etterforskningsmiljøer og sikre robuste operasjonssentraler. Det vil kreve en reduksjon i antall politidistrikter». (Ap’s partiprogram for perioden 2013-2017).

   Sp: «Senterpartiet mener at alle, uansett bosted, skal kunne føle at deres sikkerhet blir godt ivaretatt av et tilstedeværende og synlig politi. Vi ønsker derfor å opprettholde en desentralisert politidistrikt- og lensmannsstruktur for å sikre beredskap og nødvendig lokalkunnskap. Nærpolitimodellen må bevares og videreutvikles». (Sp’s prinsipp- og handlingsprogram 2013-2017)

SV: «SV har ikke tatt endelig stilling til antall politidistrikter, men mye tyder på at antall politidistrikter bør reduseres. Vi trenger robuste politidistrikter med høy kompetanse. Samtidig er det essensielt at politiet er til stede når man trenger det, uansett hvor man bor i landet». (Partileder Audun Lysbakken på spørsmål fra Politiforum 21.08.2013).

 

Kritiske røster

Jeg har prøvd å lese meg opp på høringssvar og kommentarer til politianalysen, og særlig sett på dem som ytrer seg kritisk til en sterk sentralisering av politiets virksomhet. Her var det mye å velge i. Kritikken oppfatter jeg som ganske voldsom, og det skal bli spennende å se hvilket inntrykk dette har gjort på både regjeringen og Stortinget.

Jeg synes f.eks. Riksadvokaten er ganske bitende når han sier at «løsninger gis uten at det veies et eneste argument for eller mot, og alle piler peker uten forbehold i sammen retning». Tor-Aksel Bush kaller regionmodellen med seks store politidistrikter et usikkert og irreversibelt eksperiment:

«Det er rett og slett for store avstander til at flere av distriktene vil kunne nyttiggjøre seg de omtalte, styrkede spesialistmiljøene, mener han. – Analysen sier at man skal ha et mer tilstedeværende nærpoliti, samtidig som den spisse enden skal bli bedre. Det har jeg beskrevet som en både/og-løsning. Jeg er usikker på om det lar seg forene fullt ut».

Claus Oxfeldt, lederen av det danske politiforbundet, Politiforum 27.08.2013:

«Sentraliseringen har gitt store utfordringer. Ikke bare for politiet, men også for befolkningen. Politidistriktene i Danmark er alt for store. Tidligere kjente politifolkene hverandre og hadde en teamfølelse, noe som er svært viktig for å gjøre en god jobb.

Den danske politireformen har ført til at det brukes mer penger på administrasjon. Store ressurser går til den øverste ledelsen og mindre til det operative arbeidet. Politiet opplever at servicen overfor befolkningen er blitt dårligere og at de har fått alt for mange oppgaver. Flere områder, selv i lille Danmark, er uten politi. For store politidistrikter er en sikkerhetsrisiko».

Pauls Larsson, professor ved Politihøgskolen, til NRK Sogn og Fjordane september 2013:

«Politiet er bedre enn rapporten fremstiller det.(Politianalysen..) viser ikke til internasjonal forskning. Sentralisering frigjør omtrent ikke ressurser, det blir bygd opp mer administrasjon og byråkrati.

Folk vil heller gjøre andre ting enn å flytte på seg. Det er ikke så enkelt at det å fjerne administrative stillinger gir mer politifolk i gatene. Politifolk uten lokalkunnskap blir nesten blinde. Se til England som gikk fra sentralisering til desentralisering».

 

-Tilfeldige gjester

Stefan Holgersson, politiforsker Linköpings Universitet, kronikk i NRK Ytring 09.11.2013:

«Det jeg har konstatert i det svenske politiet, er at politipatruljer blir en slags tilfeldige gjester som dukker opp på de stedene som tidligere hadde eget politi. Antall intervensjoner synker og politiet får ikke den informasjonen som man før hadde tilgjengelig. Det blir derfor vanskeligere å løse og forebygge forbrytelser.

Sentraliseringer fører til økt administrasjon og mindre lokal forankring. Det blir rett og slett lengre avstand mellom borgerne og politiet, og færre politifolk som driver med operativ virksomhet. I organisasjonsforskning blir det lett på moten å gjøre ting på bestemte vis. Sentraliseringsbølgen i det svenske politiet er et typisk eksempel på dette. Det er fortsatt ikke akseptert å stille spørsmål ved nytten av sentraliseringen i svensk politi. Den er bra. Punktum».

   Ordførere mot sentralisering/Tysnes-ordfører Kjetil Hestad 22 nov. 2013 til NTB:

«Trass i forsikringar om at nærpolitiet skulle vere botnplanken, får vi ein politianalyse som er eit administrativt forslag. Då steilar Distrikts-Noreg fordi vi ser at det er ei storstilt nedbygging av politi- og lensmannskontor. Vi er ikkje interesserte i eit politi på hjul som skal komme som tilfeldige gjester. Vi er ansvarlege for kriseberedskapen i kommunane. Vi treng eit nærpoliti som kjenner kommunen».

 

Ronny Sture Carlsson, Seniorrådgiver Haugaland Vekst
Ronny Sture Carlsson, tidligere politisk redaktør i Haugesunds Avis