– Innvandrere ønsker å involvere seg i samfunnet

Basert på feltarbeid og intervjuer med innvandrere bosatt på ulike steder i Finnmark, avsluttet forsker ved Uni Research Rokkansenteret og professor i samfunnsvitenskap ved UiT Norges Arktiske Universitet, Mai Camilla Munkejord, i 2015 en studie om innvandrerentreprenørskap. Noen av funnene vil overraske flere.

Forsker og professor Munkejord er opptatt av viktigheten av å utvikle gode og inkluderende lokalsamfunn der folk, uansett bakgrunn, opplever muligheten til å følge sine drømmer.

På Skapeforum Entré tirsdag 18. oktober presenterte opprinnelig karmøybu Munkejord flere av hovedfunnene fra studien og ga samtidig et innblikk i innvandrerentreprenørskap som fenomen.

– Hvordan vil du oppsummere grunderkonferansen?

– Synes det var et fint arrangement. Nyttig, spesielt for dem med en gründer i magen eller som er i startgropen av en etablering. Det var mange gode tips og erfaringer å plukke opp rundt det å være selvstendig næringsdrivende.

– Kan du i korte trekk oppsummere hovedfunnene du gjorde i studien din om innvandrerentreprenørskap?

– Nja, det er en stor studie som har resultert i en rekke publikasjoner, så den lar seg ikke nødvendigvis oppsummere sånn helt kort, men jeg kan i alle fall si noen poeng: Innvandrerentreprenører kommer til Norge med veldig ulike utgangspunkt, både i form av å ulik migrasjonsbakgrunn, som for eksempel flyktning, arbeidsmigrant eller ekteskapsinnvandrer, og med forskjellige kompetanse. Noen har kun grunnleggende skolegang og knapt nok det, mens andre har høyere universitetsutdanning. Noen har drevet egen virksomhet tidligere, mens andre ikke har noen erfaring på området. 

– Innvandrere starter ikke bare den typiske innvandrerbutikken på hjørnet. Flere bidrar i dag til steds- og næringsutvikling ulike steder i Norge. Mange har også store og grenseoverskridende (internasjonale) nettverk – som i en del tilfeller skaper muligheter for flyt av penger, kompetanse, ideer, men også konkrete varer og tjenester over landegrensene.

– Noe av mitt budskap er at det fra kommunenes perspektiv er viktig å se innvandrere og deres kompetanse som ressurser, og bevisst fremme muligheter og arenaer som de kan bruke og utnytte for å ta steg på sine potensielle karriereveier. Man bør koble sammen det kommunale arbeidet med inkludering og næringsutvikling. Med tanke på kurs og andre tiltak for nyetablerere, er det i noen sammenhenger viktig med egne kurs rettet mot og egnet for innvandrere, for eksempel i form av at kurset går på engelsk. I andre tilfeller bør kursene foregå på norsk, men det kan være behov for å bruke ekstra tid på enkelte elementer som for etniske nordmenn er kunnskap som tas for gitt knyttet til norsk kultur. Eller det kan være nødvendig å bare ha rom for å bruke ekstra tid på å forklare mer grunnleggende aspekter ved dette med ulike bedriftstyper, hva som skal til når det gjelder papirer og skjemaer når man skal etablere bedriften og dersom man skal søke om lån i banken, osv. Men innvandrerne er en minst like sammensatt gruppe som etniske nordmenn, og det vil være ulike behov blant ulike grupper.

Mai Camilla Munkejord

Forsker og professor, Mai Camilla Munkejord, var en av flere gode innledere under Skapeforum Entré tirsdag 18. oktober. – Man bør koble sammen det kommunale arbeidet med inkludering og næringsutvikling, påpeker hun. (Foto: Grethe Nygaard)

– I studien min fant jeg ut at det ved innvandreretableringer i stor grad ikke handler om enkeltindivider som «kjører solo» og som starter opp en virksomhet alene. Det er ofte snakk om familiegeskjefter hvor de har med seg ektefeller og andre i familien som konkret og på ulike måter er med på å støtte bedriftsetableringen gjennom å hjelpe til i oppstartsfasen, eller ved å jobbe gratis eller billig for partneren også etter en viss tid, f.eks. gjennom å utvikle strategier og markedsføringstiltak. Dessuten er det partneren, dersom man har barn, som gjerne tar mesteparten av trykket hjemmet relatert til barn, omsorg og oppfølging når man satser for å starte noe eget.

– Med bakgrunn i studien din, hvilke type virksomheter er det innvandrere etablerer?

– Mange ulike typer bedrifter, som favner vidt og bredt. Innvandrere er riktignok overrepresentert i overetablerte bransjer som for eksempel fast food og rengjøringstjenester, men i Finnmark var jeg også i kontakt med innvandrere som hadde etablert arkitektkontorer, virksomheter for naturbasert turisme, maler- og byggfirmaer, bilverksted, butikker av forskjellig slag, brudesalonger og velværesentre. Til Finnmark kommer det mange ekteskapsmigranter fra Russland som i stor grad er høykompetente mennesker med høyere universitetsutdannelse. Noe også bedriftene som etableres der bærer preg av.

– En ting jeg fant ut ved studien, og som kanskje vil overraske flere, er at motivasjonen til å starte opp bedrifter for mange innvandrere er at de ønsker å bidra i det norske samfunnet og mener at det nå er deres tur til å gi igjen. Når de starter opp bedrifter, blir det dessuten ofte satt stor pris på av lokalbefolkningen hvor de bor – særlig når vi snakker om bedriftsetablering på mindre steder. Ikke bare fordi innvandrerne derigjennom skaper arbeid for seg selv og noen ganger også for andre, men fordi det også har symbolverdi i form av at etableringen viser at det «hos oss er liv laga for å få ting til». Mindre steder som bygder og fiskevær kan være preget av stor fraflytting. Tilflytting og nyetableringer blir da gjerne sett på som en lysning i tunnelen.    

– Du har uttalt at «Vi må se og anerkjenne innvandrere som en ressurs». Er vi nordmenn flinke nok til dette? 

– Nei, jeg tenker at vi ikke er det. Generelt er vi nok for problemorienterte. Politiinspektør i Sør-Vest politidistrikt, Thomas Utne Pettersen, skrev for en tid tilbake en kronikk hvor han fremhevet tall som generaliserte innvandrere på en heller lite flatterende måte. Kronikken var urettferdig fordi tallene i den i stor grad gjaldt innvandrere som er kriminelle gjengangere. Innvandrerbegrepet favner så mange flere enn bare dem. Vi trenger faktisk innvandrerne og ressursene de kommer med. Innvandrerdebatten er generelt for problematisert, og her har vi en lang vei å gå og vi må klare å se lengre enn våre egne nesetipper. 

– Innvandrere bidrar f.eks. også i frivillig sektor. Enkelte steder, som for eksempel i Alta, er innvandrere og flyktninger med på å lage og kjøre ut mat til eldre mennesker. Innvandrere engasjerer seg. De lager for eksempel vårruller til publikum når det lokale fotballaget spiller kamper. Innvandrere ønsker å involvere seg i våre samfunn, men det er da viktig at vi klarer å skape rom og arenaer hvor innvandrere faktisk og reelt inviteres inn til å bidra.   

– Hvordan opplever innvandrerne at Norge legger til rette for at også de som innvandrere skal kunne utvikle nyetableringer?

– De innvandrerne jeg har vært i kontakt med og intervjuet i forbindelse med studien min er jo mennesker som har lykkes med sine etableringer. Det som ville vært veldig interessant er å høre erfaringene til de innvandrerne som ikke har fått det til eller som gikk konkurs etter kort tid. Hva er deres opplevelser? Kan våre systemer og ordninger knyttet opp mot nyetablerere, forenkles eller bli tilrettelagt på måter som gjør at innvandrere får bedre forståelse for hvordan de virker?

– Mange av innvandrerne jeg pratet med trakk frem personer som på ulike måter hadde fungert som en slags støttende mentor for dem. Det kunne være en rådgiver i næringsavdelingen til den aktuelle kommunen, en person i den lokale næringsforeningen eller en de kjenner som har startet opp en virksomhet en annen plass i landet. Dette kunne også være ektefellen. Alle som skal starte for seg selv, inkludert dem med innvandrerbakgrunn, behøver gjerne en nøkkelperson man kan ha som sparringpartner – en som kan lære dem å se sine egne ressurser og egen kompetanse, og få dem til å erkjenne og bli bevisste på hva de behøver av input fra tilgjengelige nettverk eller å lære på et oppstartkurs eller -programmer.