Kårstø først

Europa står i en ny energipolitisk virkelighet. Når EU skal redusere avhengigheten av russisk gass, øker behovet for stabile leveranser fra politisk trygge land. I et nylig intervju i VG åpner energiminister Terje Aasland for at gass fra Barentshavet kan kobles til norsk landbasert infrastruktur dersom funnene blir kommersielt lønnsomme. Det er et riktig utgangspunkt. Men når nye gassvolumer skal fases inn, må Stortinget og regjering også ta stilling til hvor denne gassen gir størst samlet verdiskaping for Norge.

Da bør svaret være Kårstø.

Unik infrastruktur

Kårstø-anlegget er i dag et av Europas mest avanserte prosessanlegg for naturgass. Anlegget er bygget for å håndtere rik gass og separere denne i flere produkter: etan, propan, butan, nafta og kondensat – i tillegg til tørrgass for eksport til Europa.

Kårstø er Europas største eksporthavn for naturgassvæsker og håndterer en betydelig andel av Norges samlede volumer av disse. Dette er ikke et resultat av tilfeldigheter. Da beslutningen om å bygge Kårstø ble tatt på 1980- og 1990-tallet, var det et uttrykk for langsiktig og bevisst industripolitikk. Norske myndigheter ønsket mer enn rask eksport av rågass. Ambisjonen var å skape varige arbeidsplasser, teknologisk kompetanse og industrielle ringvirkninger i Norge.

Valget av Kårstø og Haugalandet var også geografisk begrunnet. Området ligger skjermet mellom fjorder med gode havneforhold for utskiping av gassvæsker, samtidig som berggrunnen egner seg for sikker lagring i fjell. Dette gjorde det mulig å etablere store fjellhaller for propan og andre produkter i umiddelbar nærhet til kai og prosessanlegg.

Samtidig passet Kårstø naturlig inn i rørtraseen som ble valgt for Statpipe: Gassen ble ilandført på Karmøy og ført videre over øyer og under fjorder til prosessanlegget. Dette var en helhetlig løsning som kombinerte eksport av tørrgass i rør med videreforedling og skipsbaserteksport av våtgass. Det var et modig valg. Det innebar store investeringer, teknologisk risiko og høye krav til kompetanse.

I ettertid er det vanskelig å argumentere for at det var feil. Kårstø har levert stabil drift i flere tiår, vært en bærebjelke i norsk gasseksport og lagt grunnlaget for et av landets sterkeste industrielle kompetansemiljøer.

Sammenlignet med andre landanlegg er forskjellene tydelige. Kollsnes utenfor Bergen er avgjørende for eksport av tørrgass til Europa. Nyhamna i Møre og Romsdal er et effektivt knutepunkt for store gassvolumer fra Norskehavet. Melkøya i Finnmark er et LNG-anlegg for eksport med skip fra Barentshavet. Alle er viktige deler av norsk energiinfrastruktur, men de er bygget for andre hovedoppgaver. Når målet er å hente ut merverdi gjennom produktmangfold, fleksibilitet og videre industriell bruk av gassens ulike komponenter, har Kårstø et strukturelt fortrinn.

Kompetanse og verdier

Konsekvensene av satsingen på Kårstø har vært betydelige, særlig for Haugalandet og Rogaland. Rundt anlegget har det over tid vokst fram sterke fagmiljøer innen prosessteknologi, drift av kritisk infrastruktur, sikkerhet, automasjon, digitalisering og beredskap. Dette er kompetanse som er etterspurt internasjonalt, men som i dag i stor grad er forankret regionalt.

At Gassco har sitt hovedkontor i regionen, forsterker denne klyngen. Samlokaliseringen mellom systemoperatør, prosessanlegg, leverandørindustri og offentlige aktører gir betydelige synergier i form av raskere beslutninger, bedre planlegging og høyere kvalitet i drift og videreutvikling av gassinfrastrukturen.

Ringvirkningene er store. Landbasert gassinfrastruktur bidrar samlet til over 10.000 årsverk nasjonalt gjennom direkte og indirekte sysselsetting, og årlige innkjøp av varer og tjenester for rundt 13 milliarder kroner, hovedsakelig fra norske leverandører. En betydelig del av dette har sitt tyngdepunkt i Rogaland og på Haugalandet. Regionen har brukt denne posisjonen aktivt. Det investeres målrettet i utdanning, etter- og videreutdanning og rekruttering, både nasjonalt og internasjonalt.

Flere bedrifter kombinerer i dag drift og vedlikehold av eksisterende gassinfrastruktur med utvikling av nye prosjekter innen hydrogen, ammoniakk, karbonhåndtering og framtidens energisystemer. Dette er mulig fordi grunnkompetansen allerede finnes.

Når vi nå diskuterer ilandføring av ny gass fra Barentshavet, er det verdt å minne om denne historien. Kårstø ble ikke bygget for kortsiktig gevinst, men for langsiktig verdiskaping. Resultatene ser vi i dag, i form av arbeidsplasser, kompetanse og et robust industrimiljø. Å velge Kårstø på nytt handler derfor om å videreføre en vellykket norsk industripolitikk. Det er et valg som bygger på erfaring, ikke ønsketenkning. Når nye beslutninger nå skal tas, bør de bygge på hvor Norge får mest langsiktig verdi.

Da bør Kårstø være førstevalget.

(Denne kronikken var først publisert i EnergiWatch)